Skogstroll av Theodor Kittelsen
Siden sist har jeg hatt eksamen i barne- og ungdomsarbeiderfag, både muntlig og skriftlig. Hadde lest krampaktig de siste ukene før eksamen, siden jeg er så nervøs for å stå fast på noe teoretisk til den muntlige delen. Var hysterisk av stress dagen før, men fikk sovet godt og følte meg rolig da jeg møtte opp på skolen kl 8.30.
Oppgaven jeg trakk for den skriftlige delen var å planlegge en aktivitet for lesegruppa som jeg var ansvarlig for i en barnehage. Man skulle ta høyde for at et av barna hadde en svak hørselshemming. Må si meg fornøyd med valg av oppgave, siden bøkenes verden er noe som interesserer meg godt over gjennomsnitlig. De andre to oppgavene jeg kunne ha trukket gikk på en formingsaktivitet og/eller psykisk helse så vidt jeg fikk med meg fra de andre i klassen.
Ble sittende på skolen til klokka 14, i tilfelle jeg skulle ha behov for å snakke med faglærerne. Tok en økologisk spisepause på Helios med en vegetarisk “Amalieburger”. Satt deretter hele kvelden og skrev på lesesalen til biblioteket i Tønsberg, til de stengte kl 19. Jeg fikk puttet inn masse teori samt en del egenerfarte opplevelser. Særlig med barnet med spesielle behov fikk jeg brukt ting fra da jeg jobbet på “Basen”, så intet er tilfeldig konstanterer jeg nok en gang.
Skrev at vi skulle dramatisere og videreutvikle eventyret om “De tre bukkene bruse”. Fortolke det på en ny måte, tilpasset dagens situasjon. At barna kan bruke fortellingen, se den i relevans til sitt eget liv, og hvordan eventyrenes symbolverden kan være viktig for å bearbeide hendelser for unger. Jeg visualiserte det hele levende for mitt indre blikk mens jeg skrev. Testet mentalt om det og det ville vært gjennomførbart i virkeligheten. Gjorde justeringer om det ikke føltes rett. Følte hele tiden at min høyere selv ga meg inspirasjon og veiledning til å fullføre.
Ble sittende en stund utover kvelden, men ble ferdig omkring k l2, overnattet hos opphavet. Klassen skulle opp til muntlig for å presentere den skriftlige delen dagen etter. Jeg laget derfor en powerpoint for å vise sensor mens jeg ventet på min tur. Nerver har aldri vært min sterke side, så magen var fullstendig i ulage. Prøvde å spise før jeg dro, men det var nytteløst. På skolen skulle vi trekke enda en oppgave, som kunne være hva som helst fra pensum (3 tjukke bøker). Det viste seg at man “bare” skulle endre den skriftlige oppgaven til å gjelde en annen aldersgruppe, altså enten SFO-barn eller ungdom, og vi fikk en halvtime til å notere omkring tema. Jeg valgte sistnevnte, og laget et tankekart.
Jeg kom inn til to ukjente sensorer, men det var i grunnen ok at ikke faglærerne mine var tilstede. Av en eller annen grunn følte jeg det som mindre prestasjonsangstfyllt ved at de ikke var med meg. Siden jeg er svært fortrolig med powerpoint som presentasjonsverktøy følte jeg at situasjonen også ble tryggere av den grunn. Kunne gjemme meg bak en datamaskin og tale fritt uten manus. Når jeg først kom i gang gikk det hele nesten av seg selv, og jeg kjente engasjementet mitt blomstret i det jeg fortalte om utviklingsmulighetene for barn ved å ta i bruk eventyrenes verden. Dette er jo noe jeg virkelig kunne brukt i en reell arbeidssituasjon!
Sensorene virket fornøyd da jeg var ferdig og skulle sette meg for å snakke om tilleggsoppgaven. Det gikk greit å presentere det jeg hadde notert meg om den aldersgruppen. Det ble overførbart ved at jeg valgte å illustrere en frivillig lesesirkel på en ungdomsklubb med boka “Jonas” av Jens Bjørneboe som en del av et skoleprosjekt om toleranse omkring dysleksi. Puttet inn litt teori om grupper, og alderstypiske trekk om ungdom, og sensor smilte enda breidere. De hadde ingen tilleggspørsmål til meg sa de, alt var beskrevet utfyllende og helhetlig. Jeg pustet lettet ut og dro hjem for å sove.
Gikk ut med en god følelse i magen, sendte mail til læreren for å få vite resultatet. Seinere på kvelden fikk jeg vite at jeg hadde landet toppkarakteren. Kjennes godt å få en slik bekreftelse på noe jeg er så glad i å gjøre.
Mine kjære, rolige svenske naboer flyttet i sommer, og leiligheten ved siden av meg står nå ensom og forlatt og venter på nye beboere. Siden jeg helst vil ha en (eller flere) lysarbeider inn i huset har jeg renset rommene og satt det under høyfrekvent lys for å tiltrekke de rette leieboerne. Jeg ønsker 
Med fare for å gå i fella og bli stemplet som håpløs kattedame (for denne kategorien gjelder vel alle aleneboende kvinns over 30 år?) må jeg bare blogge litt om pusegullet mitt. I natt har nemlig Shanti hatt sin første natt inne i senga mi, siden, tja, i mai eller noe.
